Historier

Ør-Hemming

Av Annar Gran

Ved gjennomgang av kirkebøkene for Buksnes fra 1700-tallet var det en innførsel som skilte seg ut fra de andre, og som vakte min nysgjerrighet. For det første kunne det se ut som om det hadde vært et drap i bygda, noe jeg ikke hadde vært borti verken før eller senere. For det andre hadde presten, Hans Gartner, skrevet mer enn det som var vanlig ved innførslene. Han hadde selv undersøkt det døde legeme, og ut fra det han så, funnet det nødvendig å iverksette flere undersøkelser. Innførselen i Buksnes kirkebok lyder:

«i»Den 18. Maji 1779: Jordet en ungkarl ved navn Hans Hansen af Yttervoie gl: 16 1/2 aar. Dette menneskes pludselige afgang paa vejen imellem Offersøen og Voje, ved et sted kaldet Slæbrottet, i stranden hvor han fandtes den 5 Februar. Jeg har gjort en nøiere undersøgning og besigtelse over det døde legeme, fornøden Ved Besigtigelsen fandtes det ene Øre efter anseelse afskaaret og 2de andre merker i hovedet og imellem skuldrene, som giver en stærk formodning at hand ved voldsomme hender var kommet af Hage, da verken vad vegen band havde at gaae eller veiret paa den tid, syntes at være nogenfare, som kunde foraarsage hans død. Sagen er overgivet i Øvrighedens hender til videre undersøgning og paakjendelse.«/i»

Jeg ville prøve å finne ut hva som ble resultatet av øvrighetas undersøkning, og i Tingbok for Lofoten og Vesterålen fant jeg det jeg lette etter. Teksten burde sikkert ha vært skrevet rett av i datidens språk, men både for å gjøre det mer forståelig, og fordi enkeltord var uforståelig/uleselig har jeg valgt å gjøre språket mer moderne. I mange av vitneforklaringene gjentas de samme opplysninger, men jeg syntes alt skulle være med. De inneholder alle mange ting som gir et godt innblikk av livet i Buksnes for mer enn 220 år siden.

Se for deg rettsalen på Gaarden Buxnæs med fogden, sorenskriveren og de åtte lagrettemennene. I salen er almuen samlet sammen med de som er innkalt for å avgi forklaring. Alle er nysgjerrige og spente på hva resultatet av dette ville bli. Noen håpet sikkert at Hemming ville bli funnet skyldig i drapet på drengen.

Teksten i tingboka forteller:

--------------------------------------------------------

ANNO 1779 den 15de May blev paa Gaarden Buxnæs i Buxnæs Fierding og Lofodens Fogderie det almindelige Sommer Sage og Skatte Ting sat. Foegd Troels Krog og Sorenskriver Hans Steenbuch Arctander. Lagrettemænd: Willatz Hemmingsen Fygle, Johannes Frantsen Kølpesnes, Niels Nielsen Schotnessøen, Anders Christensen Schotnes, Erich Pedersen, Anders Giertsen Sund, Stephen Hansen Kylpesnes og Hans Pedersen Bergsdal.

Den næstfølgende 17de May blev Retten fremholdt i overværelse af Fogdens Eedtagne Fuldmægtig Hr. Eiler H. Krog ved bemeldte Sorenskrifer og Laugrettemænd; Fogden lot ved sin fullmektig tilkjennegi at på grunn av alminnelig bygdesladder og opplysninger fra Jacob Hansen Yttre-Klev, hadde lensmannen innkalt til dette ting: Hemming Hansen Offersøen, Huustrue Maren Johanna HansDatter — tillige med Hemmings tvende Børn, d.e. Johan Peter og Jacob. Det i den hensikt at de skulle avlegge sin forklaring på hvordan det hadde foregått da Drængen Hans Hansen Yttre-Woye, var blitt tilkalt til Hemming Hansen i Offersøy med ett eller flere bud den 4. februar. Fire dager etter, nemlig den 8. samme måned, ble drengen funnet død på stranden i slike omstendigheter og slik tilredt som denne sak skal vise.

Fogden formanet både disse personer og alle andre som var innkalt, og som møtte frivillig, til å forklare seg så korrekt som mulig angående denne drengens mistenkelige død. Hemming Hansen ble kalt fram for retten og Fogden forlangte at han forklarte seg om hvorfor han hadde kalt drengen til seg, hvordan han ville beskrive ham, hvordan de skiltes etter drengens besøk og hvor de skiltes. Videre om i hvilken tilstand drengen kom til ham, om han var syk eller frisk, og ellers alt som kunne ha betydning for saken. Etter at Hemming alvorlig Var tiljioldt att vedblive Sandheden forklarte han: f

To dager etter Kyndelsmesse hadde hans sønn og deres tjenestepike, Martha Hansdatter, sendt bud etter vedkommende dreng med en pike fra Holand, Anna Malena Andersdatter. Da drengen ikke dukket opp ble det sendt ny beskjed etter ham. Dette skjedde torsdag to dager senere. Men like etter at dette budet hadde gått, fikk Hemming vite av sin kone og deres tjenestepike at det allerede var sendt beskjed.

Grunnen til at de ville ha drengen til å møte i Offersøen, var at de ville konfrontere ham med at han skulle ha fortalt at Hemmings sønner hadde ligget med tjenestepiken Martha Hansdatter. Etter dette siste budet dukket Hans Hansen opp mot kvelden etter at det hadde begynt å skumre. I stuen var Hemming, hans kone, to av sønnene og tjenestepiken tilstede da drengen kom inn.

Hemming spurte ham da hvor han hadde gått i kveld når det var sånn stor flo. Drengen svarte at han hadde gaaet ovenfor altsammen. Det vil si at han hadde gått ovenfor en poll like i nærheten. Etter at drengen hadde satt seg stilte Hemming dette spørsmålet: «Hans, vem har sagt dig det, eller har du selv seet det; at Martha og mine Sønner har ligget sammen?» Hvorpå drengen svarte: «Selv ved de det», og dette var alt drengen sa i løpet av den halve timen han var der i huset. Hemming visste ikke at hans kone hadde sagt noe til drengen, men piken, Martha sa til ham: «Du kan ikke nægte for at du har sagt det til mig».

Deretter truet Hemming ham og sa: «Det kan du lite på, at dersom du har sagt dette så skal ikke din far få torvmyr hos meg mer. Og dersom jeg kommer til Woye, vil ikke din mor og far da slå deg, så skal jeg selv denge deg.» Mer, forklarte Hemming, ble det ikke sagt mens drengen var der, unntatt at hans sønn Jacob sa til Hans: «Fant du selv på å si dette, må du bare innrømme det.» Men til alt som ble sagt til drengen der i huset, svarte han intet, unntatt det som ble svart på Hemmings første henvendelse til ham.

Etter at denne samtalen var avsluttet gikk Martha ut og til Fæhuset. Like etterpå gikk også hans kone ut og inn i fjøset, og like etterpå gikk drengen Hans ut døren for å gå hjem. Etter ham fulgte Hemming, skjønt han like i forveien hadde forklart at drengen fulgte ham ut. Uten å si farvel gikk drengen sin vei i retning Woye (Voie), og Hemming ble stående i ytterdøren til drengen kom til en bakke ved sør-sjåen, en avstand på ca. tre børseskudd fra gården. Etter at drengen hadde gått ut, snakket ingen med ham, og etter at han hadde kommet til den nevnte bakken gikk Hemming inn i stuen igjen. Sønnen Johan Peter var da inne, mens den andre sønnen, Jacob, hadde gått sammen med en liten datter ned til sjøen for å ordne noen garn. Disse to så også at drengen gikk sin vei. Fra Hemming kom inn i stuen igjen og til kona kom fra fjøset sa Hemming at han ikke gjorde noen ting, men satt på en stol til hans kone kom inn fra fjøset. Han antok at dette tok like lang tid som det ville ta drengen å nå halvveis på hjemveien. Videre forklarte han at da drengen gikk fra ham var det ikke mørkere enn at han kunne lese uten lys. Og fra da og til lyset ble tent (som skjedde straks hans kone kom fra fjøset) sa han at han ikke husket å ha foretatt seg noe. Han kunne heller ikke huske at det ble snakket om drengen eller samtalen med ham i løpet av hele kvelden. Dette var alt han kunne fortelle om hendelsene
denne dagen.

Neste dag gikk Hemming på jakt i en annen retning enn der drengen hadde gått hjem, nemlig på et sted kalt Kolvigen. Der traff han en mann fra Woye, Christopher Andersen, som spurte Hemming hva Hans foretok seg i dag. Hemming svarte da at han hadde gått hjem i går kveld. Christopher hadde fortalt at Hans ikke hadde kommet hjem, og det gitt rykter om at han rett og slett hadde gått et annet sted.

Neste dag igjen, som var nu lørdag, kom Jørgen Fridrich Indre-Woye og hans tjener, Johannes Pedersen, til Offersøy og fortalte Hemming at Hans fortsatt ikke var kommet hjem, og at foreldrene var redd for hva som kunne ha skjedd ham. Hemming svarte at han hadde gått direkte hjem fra ham. Og mer ble det ikke snakket om dette verken til Jørgen Fridrich (som er bror til Hemmings kone) eller til hans dreng, Johannes Pedersen.

Neste dag, som var søndag, var Hemming i kirken. Underveis traff han Malena Olsdatter af Gaarden Hoeland som kom kjørende. Hemming satte seg på sleden sammen med henne og spurte om hun hadde hørt noe om Hans Hansen, men hun svarte at hun ikke visste noe. Selv om Hemming hadde vært i kirken på søndagen måtte han ovenfor retten innrømme at han ikke hadde gjort noen som helst forespørsel om drengen. Da Hemming kom hjem fra kirken oppdaget han at han hadde besøk. Det var Hans Jacobsen Wiig, Jørgen Fridrich Woye, Bjørn Ursin, ibid og Johannes Pedersen, ibid. (Ibid=sarnme sted). De hadde kommet for å lete etter Hans Hansen som fortsatt ikke var funnet. Disse ble enige med Hemming at de sammen skulle gjøre ettersøking etter Hans neste dag. Deretter gikk hver til sitt den kvelden.

Om morgenen neste dag gikk Hemmings sønn, Jacob, og en dreng fra Woye, Enoch Christophersen, opp gjennom bygden for å lete etter Hans, men da de kom til Rise og fortsatt ikke hadde funnet ham, vendte de om og gikk tilbake i retning Woye. Før de kom så langt fant de Hans død i strandkanten. De rørte ikke liket, men gikk direkte til Woye for å gi beskjed om at de hadde funnet drengen død. De to drengene sendte en annen, Iver Andersen, til Offersøy for å fortelle om dette. Hvoretter Hemming tok med seg sønnen, Johan Peter, og gikk til stedet der den døde lå. Dette var på en strand som ble kalt Slæbraattet, og som lå på den veien som Hans Hansen måtte gå når han skulle fra Offersøen til Woye. Sammen med Enoch Christoffersen gikk de bort til liket uten at Hemming rørte det. Samtidig kom det folk roende fra Woye for å hente liket. Hemming steg inn i båten til dem, og sammen dro de for å hente liket. Da de skulle dra den døde inn i båten krøkte Hemming en angel i den dødes klær, og Anders Ediæsen Reppe hjalp til med å trekke ham inn i båten.

Deretter fraktet de ham til Woye hvor de bar liket opp i et naust like ved sjøen og la det i en båtskott. Da liket ble bragt opp til naustet var også dets Stedfader, Niels Benjaminsen Yttre-Woye, tilstede, og sa til Hemming: «Hvorledes har du baaret dig ad med min Søn? han gik fra mig heel og seel og nu kommer du førendes med ham død hiem». Hvorpå Hemming svarte at det vet Gud best.

Etter at liket var lagt i naustet gikk Hemming til Jørgen Fridrich Woyes hus, hvor han traff den dødes mor, Malena Jacobsdatter. Hun spurte ham:»Hvorledes har I baaret Jer ad med min Søn, har I skudt ham ihjel, eller har I sjunket ham need?» Men Hemming kunne ikke huske om han hadde svart noe eller ikke. Han var tidligere blitt advart av Anders Ediæsen Reppe om at hvis den dødes mor sa noe til ham, så måtte han ikke bry seg om det eller svare henne noe.

Retten spurte nå Hemming om han visste noe mer om saken, men det svarte han benektende på. Likevel kunne han etter spørsmål fra retten fortelle at de omtalte fire personer som var hos ham søndagen for å lete etter drengen, hadde fortalt at de hadde funnet spor i snøen som viste at drengen hadde gått til gården, men ikke derfra. Videre at da han var med på å ta liket opp fra stranden og frakte det til naustet, merket han ingen skade på den døde, skjønt han var bar-hodet. Dette, mente han, kunne godt skyldes at det allerede var begynt å mørkne. Men det var han sikker på, at etter at liket var lagt i naustet, ble døren lukket og låst, og naustet, sa han, var murt opp av stein.

Ettersom Hemming ikke hadde mer å fortelle ble hans eldste, hjemmeværende sønn, Johan Peter, fremstilt for retten. Den dagen da Hans Hansen var i Offersøen skulle piken Anna Malena AndersDatter Holand, gå derfra til Woye. Hun hadde kommet dit kvelden i for-veien. Hemming Hansens tjenestepike ba henne da om at hun måtte be Hans Hansen komme til Offersøen fordi hun hadde noe å snakke med ham om. Hemming og hans kone var i kjøkkenet, og de hørte hva Martha ba Anna Malena om. Da Anna Malena kom ut i kjøkkenet ba også de henne om å sende drengen Hans Hansen dit.

Samme dag mot kvelden kom Hans til Offersøen, og etter at han hadde hilst, ba Hemming ham om å sitte ned. Utover dette forklarte sønnen seg slik som faren hadde gjort, bortsett fra at han ikke visste at faren hadde snakket om torv-myren, og at han ikke visste annet enn at Hans hadde gått ut først. Videre mente han at Martha og moren hadde gått samtidig til fjøset, og i løpet av den tiden de var ute hadde de jaget inn og stelt krøtterne. Han mente at alle fire hadde gått inn samtidig, og at faren hadde vært så lenge ute som det tok Hans å nå til et sted som heter Qvalen.

Dette stedet ligger omtrent 4 ganger så langt fra Offersøen, som fra Offersøen til sør-sjå-bakken som Hemming snakket om. Johan Peter ble stilt de samme spørsmål som Hemming, men benektet at han visste noe om de svarene Hemming hadde gitt. Dette var alt hva sønnen hadde å fortelle.

Derfor ble Hemmings kone, Maren Johanna Hansdatter, fremstilt for retten. Hun avga slik forklaring:

Piken Martha Hansdatter hadde lovet å tjene hos Hemming så lenge alle var friske hjemme hos hennes far. Men en tid senere sa hun, først til Madmoderen deretter til Huusbonden, at hennes far ikke ville tillate henne å være der lengre, ettersom det gikk rykter om at Hemmings sønner ville ligge med henne. Hun nevnte derfor at det var Hans Hansen Yttre-Woye som hadde sagt det. Derfor ba først Martha, og siden Deponentinden, nevnte Anna Malena om at hun måtte be Hans om å komme til Offersø.

De ville spørre ham om det var sant at han hadde satt ut det ryktet at Hemmings sønner ville ligge hos henne. Etter at Anna Malena hadde gått sa hennes mann at det var ingen som kunne ta hans arbeidere fra ham. Samme dag som budet gikk, kom Hans Hansen Woye henimot skumringen.

Både når det gjaldt drengens ankomst til Offersøen, samtalen de hadde med ham og hans reise derfra, forklarte vitnet seg slik mannen hadde gjort. Hun kunne imidlertid ikke huske at hennes mann hadde snakket om torv-myren. Hun fortalte også at hun så at drengen gikk over åkeren som han måtte krysse på vei hjem. Videre påstår hun at hun ikke var over halvtimen i fjøset. Da hun kom inn satt hennes mann ved bordet og gjorde ingen ting. Om de øvrige omstendigheter forklarte hun seg slik mannen hadde gjort, hun påsto å kjenne saken godt, og hun hadde vært tilstede.

Hun hadde bare denne tilføyelsen: Da de ovennevnte personer hadde kommet til Offersøen søndagen og hadde undret seg over at drengen ikke var blitt funnet, hadde hun sagt: «Dersom Satan har forført ham til å ta livet av seg, så kan det ikke ha skjedd andre steder enn ved Slædebrotten eller i Kolvigen». Og det var nettopp ved Slæbrotten liket ble funnet. Til slutt forklarte hun at hennes stesønn, Johan Peter, som da var svakelig, hadde vært inne i stuen hele kvelden. Både før Hans kom, mens han var der, og etter at han hadde gått. Martha hadde også vært inne hele kvelden etter at hun kom inn fra fjøset. Mer visste hun ikke å forklare. Den neste som forklarte seg var Hemming Hansens andre sønn, Jacob. Han forklarte seg på alle måter slik hans stemor hadde gjort.

På spørsmål vedgikk han å ha hørt at hans stemor syntes det var beklagelig at drengen skulle dø da han gikk fra deres hus. Derimot hadde han aldri hørt Hemming ytre noen beklagelse. Og da Jacob sammen med Enoch Christophersen hadde fortalt Hemming at drengen var funnet død, kunne han ikke se noen forandring hos Hemming, verken i ord eller gjerning, som kunne vise at dette var noe som berørte ham det aller minste. Jacob ble stilt adskillige spørsmål om saken, men han hadde ikke mer å fortelle.

Enoch Christophersen var neste som forklarte seg. Han kunne fortelle at han var blitt anmodet av Hemming om å gå sammen med hans sønn, Jacob, opp gjennom bygden for å lete etter Hans Woye, hvilket de altså gjorde. Da de skulle gå tilbake fra Riise til Woye fant de Hans liggende i vannet ved stedet som er kalt Slædebrottet. Uten å røre liket gikk de til Jørgen Fridrich Indre-Woye og fortalte ham at de hadde funnet liket. Jørgen Fridrich ba om at de gikk til Hemming og ta ham med for å hente opp liket. Dette etterkom de, og da de fortalte Hemming at de hadde funnet Hans død, svarte han: «Det hadde vært bedre om jeg ikke hadde vært til. Tenk at han skulle gå fra mitt hus og omkomme». Tross mange og gjentatte spørsmål hadde ikke Enoch Christophersen mer å fortelle.

Deretter framsto den daværende tjenestepike Martha Hansdatter. Hun ble formanet til å fortelle sannheten og vokte seg vel for mened. Hun ble forklart edens betydning, og straffen for mened og deretter avlegge sin salighets ed på at hun ville vitne sant. Deretter forklarte hun:

Da det ryktet spredde seg om at Hemming sønner hadde ligget hos henne, ville hun reise fra Offersøen. Dette fortalte hun både til Hemming og hans kone. Hemming ble arg, sprang opp fra bordet hvor de satt og spiste og lovte at han skulle slå henne. Han skulle også beskylde henne for at hun selv hadde satt ut dette ryktet. Neste dag kom saken på tale igjen, og Hemming truet henne da med at hun ikke skulle slippe derfra før hun hadde fortalt hvem hun hadde hørt dette av. Martha vedgikk at det var Hans Hansen Woye som hadde fortalt henne det.

Dette førte til at det ble sendt bud med Anna Malena til Woye den nevnte torsdagen, og at Hans Hansen kom til Offersøen om aftenen. Da Martha så at han kom gikk hun etter ham inn i stuen. Da Hans hadde hilst og satt seg, ble det snakket om det som tidligere er blitt fortalt - om i hvilken vei han kom. Deretter spurte Hemming ham om han hadde fortalt at Hemmings sønner hadde ligget hos Martha, hvoretter Hans svarte at det visste de best selv. Hemming reiste seg så opp og sa til Hans i sinne: «Gjorde jeg min Rett, skulle jeg smørre dig op».

Men Hemmings kone fikk forhindret dette ved å minne ham på at han var da i sitt eget hus. Etter dette reiste Hans seg og ble stående ved døren å gråte, og Hemming tok ordet igjen: «Synes du ikke det er vakkert — «ka du mein» naar Prosten faar høre det, saa meget er det, du skal blive sat i Jærn derfor», og endelig at Hans ikke skulle komme «af hans Huus, førend du har fortalt hvem som har sagt det, og for det andet saa skal din Fader ikke faae Torv-Myr». Og endelig sa Hemming til ham: «Du kan nu gaae din Wey i Aften, Jeg skal komme efter i Morgen, og vil da ikke Dine Forældre straffe dig, skal jeg straffe dig».

På videre spørsmål svarte vitnet at Hemmings kone under samtalen hadde sagt at Hans, den tyven, kan sikkert tenkes å ha sagt at sønnene hadde ligget hos Martha. Vitnet hadde også selv spurt Hans om ikke han og Marith (Marthas halvsøster) hadde sagt at guttene hadde ligget hos henne. Men verken på det ene eller andre svarte Hans noe som helst. Deretter hadde Martha gått i fjøset, og like etterpå kom også matmor dit. På spørsmål om Hans hadde gått, svarte matmor at, «Jo, vi har nu hutet ham ud». Martha forklarte videre at fra Hemmings kone kom ut i fjøset og til hun selv kom inn igjen, kunne man nesten gå fra Offersøen til Woye. Lagretten mente at dette kunne ta ca. I time.

Under den videre utspørringen forklarte Martha at søndagen før den døde ble funnet, hadde Biørn Ursin Woye, Jørgen Fridrich ibid, Johannes Pedersen ibid og Hans Jacobsen Wiig vært i Offersøen for å lete etter Hans. Hemming hadde riktignok fortalt dem om samtalen med Hans, men han hadde utelatt at han truet Hans med å slå ham eller få ham satt i jern. Han hadde heller ikke nevnt at hans kone hadde skjelt ut Hans for en tyv, at de hadde jaget ham ut, eller at han truet Hans med at han ikke skulle slippe derfra før han hadde tilstått.

Da det nå var sent på kvelden ble retten hevet for denne dag.
Neste dag, den 18. mai, ble retten igjen satt med Fogdens fullmektig tilstede, og med samme lagrett.

Martha Hansdatter ble kalt fram på nytt og forespurt om hun visste mer om saken. Hun fortalte da at neste dag da Hemming var i Kolvigen hadde han truffet Christopher Yttre-Woye som hadde fortalt at Hans ikke hadde kommet hjem. Dette fortalte Hemming til sin kone da han kom hjem. Hun hadde sagt at hun ville gå til Aalkiønden, for å se etter Hans der. Dette ville imidlertid ikke Hemming tillate henne. Ingen måtte tro at han sprang i Aalkiønden for å lete. Hva Hemming og hans kone pratet om neste dag, lørdag, visste ikke vitnet, for som hun sa: «Denne Dag var hun ikke hiemme i Stuen, men ude og kjørte Møg». Søndagen visste hun heller ikke at det var blitt snakket om saken. Mandagen hadde vitnets far kommet til Offersøen for å hente sin datter. Da ble det snakket om Hans og at ingen visste hvor han hadde tatt veien. Hemmings kone hadde da ment at dersom Hans fantes noe sted, så måtte det vært ved Slædebraatten. Under denne samtalen hadde både Hemming og hans kone uttrykt en slags bedrøvelse, dog uden Graat. Om dette visste hun ikke mer ettersom hun forlot Offersøen samme dag sammen med sin far.

Dette skjedde altså før drengen ble funnet. For mens de var på vei fra Offersøen og hadde kommet til Slædebraatten, fikk hun og hennes far se liket som lå i vannet. Jacob Hemmingsen og Enoch Christophersen hadde funnet det like før de kom dit. På forespørsel forklarte vitnet at fra torsdag til mandag hadde vinden vært slik at den sto fra Slædebraatten, men mandag var det pålandsvind, altså mot Slædebraatten. Vitnet ble spurt om hvor lenge hun hadde vært hos Hemming og hvordan han hadde vært til sinns i denne tiden. Hun hadde vært hos Hemming i ca. 3 måneder, og hun hadde følt at noe ikke var helt bra med Hemming - han var hissig og oppfarende. Dette vitnet er 18 år og gikk til konfirmasjon sist høst. Hun ble permittert av retten ettersom hun ikke hadde mer å bidra med.

Nå fremsto Christopher Andersen Yttre-Woye som vitne. Han ble forelagt edens forklaring etter lovboken og alvorlig pålagt å vitne sant. Deretter rakte han opp fingrene og avla ed. Han forklarte seg slik: Han bor på nevnte gård og er omtrent 56 år gammel. Fredag, altså dagen etter at Hans var i Offersøen, dro han med båt til Kaalvig for å hente ved. Mens han var der kom Hemming gående med et gevær på nakken. Etter at de hadde hilst spurte vitnet om hva Hans bestilte i dag. Hemming hadde svart «han gikk fra meg i går kveld». Vitnet sa han spurte fordi moren til Hans var redd for ham ettersom han ikke hadde kommet hjem. Hemming svarte: «Her er ingen fare på ferde for ham», og vitnet hadde ment at da var han kanskje på Riise likevel. Dette svarte ikke Hemming på, og deretter skiltes de.

Hemming gikk hjem. Vitnet så ingen bedrøvelse eller forandring hos Hemming under denne praten. Mandagen ble liket funnet og tatt med til Woye. Vitnet og hans sønn var da med og bar det til sitt eget naust, hvor de la det i en båtskott. De la fra seg liket uten at de så nøyere på det. Men det visste han sikkert: Man kunne ikke se mer av likets hode enn issen. Kutten som liket hadde på seg var nemlig trukket opp over ørene og ansiktet. I denne tilstand ble liket lagt i naustet, som deretter ble låst. Vitnet hadde selv beholdt nøkkelen, og ingen hadde kommet inn i naustet før neste onsdag. Da hadde vitnet, Jørgen Fridrich Woye, Biørn Ursin, ibid, Johannes Pe(de)rsen, ibid., Anders Michelsen Flæsen og Hans Jacobsen Ytterklev gått i naustet for å kle av liket. Da det var gjort ble vitnet vár at liket var blodig i hodet. Han snakket med de andre om dette, og de ble etter hvert klar over at det ene øret var borte. Det var ikke mer igjen av det enn en meget liten flipp øverst. Og ettersom øret var fjernet ganske tett inn til hodet, var det ingen skade verken foran eller bak øret. Han hørte ikke at noen av de tilstedeværende hadde hatt meninger om hva som kunne ha påført liket disse skadene. Han husket ikke om det var han selv eller noen annen som hadde foreslått at det kanskje var kobben som hadde bitt av ham øret.

Liket ble forlatt i naustet, tildekket med et seil. Der ble det liggende i 10 dager, til vitnet og Jørgen Fridrich Woye la det i kiste. Da fikk de ikke sett nærmere på skaden på grunn av blodet fra såret. En tid etterpå, ca. 14 dager etter at liket var blitt funnet, var vitnet sammen med lensmannen for å undersøke liket. Heller ikke da kunne de finne ut noe mer om såret. De hadde imidlertid sett at også i bakhodet hadde liket en skade, som ikke var blodig. Mer eller annet visste ikke dette vitnet å fortelle, og ble derfor dimittert.

Det er i dag siste tingdag og adskillige andre saker er ennå ikke avgjort av retten. Denne sakens eksaminasjoner blir derfor stanset og utsatt til et ekstrating. Dette tinget vil bli bekjentgjort i god tid, og ingen andre saker skal da behandles.

ANNO 1779 den 30de Augusti ble retten igjen satt, etter at lensmannen hadde bekjentgjort dette på kirkebakkene. Tilstede var Fogdens Eedtagne Fuldmæktig Hr. Eiler Hagerup Krog og efterskrevne Laugrettesmænd.
1) Hans Mathisen Øvre Hag
2) Willatz Hemmingsen Fygle
3) Niels Nielsen Schotnessøen
4) Stephen Hansen Kylpesnes
5) Anders Christensen Schotnes
6) Erich Pedersen Kyllingdal
7) Anders Giertsen Sund
8) Hans Pedersen Bergsdal.

Hr Krog forlangte på fogdens vegne at forhørene som ble påbegynt på sommertinget skulle fortsette. Vitnet Anna Malena Andersdatter ble fremkalt, men hun møtte ikke. En del av almuen kunne fortelle at vitnet var syk og sengeliggende. I stedet ble vitnet Ingeborg Pedersdatter Opdøl framstilt for å avlegge ed m.v. Hun forklarte:
Samme torsdagskveld som Hans Hansen YttreWoye gikk fra Offersøen, hørte vitnet i skumringen to skrik etter hverandre. Skrikene hørtes som om de var frembragt med en besynderlig kraftighet. Slik som et barn ville skrike når det ble pisket. Likevel var disse skrikene sterkere og hardere enn små barn kunne prestere, liksom mer mandige. Like etter de to første skrikene hørte vitnet et tredje skrik som var mer dunkelt og svakere enn de to første. Skrikene hørtes først som om de kom fra gården Holand, ettersom Holand ligger nærmest Opdøl. Vitnet tilføyde at de to første skrikene lød slik som eldre barn skriker når de blir hardt straffet. Skrikene var, sier vitnet, helt forskrekkelige.

Videre forklarte hun: at Holand og Offersøen ligger nesten på linje fra Opdøl, og ettersom Holand ligger nærmest Opdøl, mente hun at skrikene måtte komme derfra. Så var da også det stedet liket ble funnet, beliggende litt på skrå i forhold til retningen mellom Opdøl og Holand. Etter at liket var funnet hadde vitnet spurt kona på Holand om noen der hadde skreket eller ropt denne kvelden, men det hadde hun nektet for. Vitnet er rundt 50 år gammel og gift med Henrich Hansen Opdøl. Hun er beslektet med den døde drengen i tredje og fjerde ledd. Mer hadde ikke vitnet å fortelle, og hun ble derfor avskjediget.

Malena Olsdatter Holand var neste vitne. Etter nødvendig edsavleggelse forklarte hun seg slik:
Hun er 32 år, og gift på gården Holand. Om kvelden etter at hun hadde vært i sauefjøset og stelt krøtterne, samme dag som Hans Hansen Woye hadde vært i Offersøen, hørte hun disse to ropene i samme linje fra Holand som Offersøen ligger. Det siste ropet hadde vært meget svakt. Nesten som om en mellomliggende haug hadde dempet lyden. Ord kunne ikke vitnet høre, men det syntes å være tydelig at det var et menneske som skrek — og slettes ikke noe lite barn. Hun tilføyde at skrikene syntes å være frambragt med bedrøvelse. Etter at drengen var funnet fortalte vitnet til folkene på gården at hun hadde hørt disse skrikene om torsdagskvelden.

Søndagen etter kjørte vitnet til kirken. Underveis traff hun Hemming Hansen Offersøen som satte seg i sleden sammen med henne. Det ble snakket om drengen som hadde forsvunnet, men hun kunne ikke se noen forandring med Hemming. Vitnet er verken beslektet eller besvogret med drengen. Hun hadde ikke mer å forklare seg om, og ble derfor dimmitert.

Jørgen Fridrich Hansen Indre Woye ble deretter fremstilt for å vitne. Han avla eden og ble uttrykkelig pålagt å vitne sannhet. Ikke minst fordi Hemming var gift med han søster. Om kvelden etter at drengen hadde forsvunnet, kom vitnet og hans dreng, Johannes Pedersen, på besøk til Offersøen. Da de spurte etter Hans Woye svarte Hemming og hans kone at han hadde gått derfra om torsdagskvelden. Søndag kveld var vitnet, Hans Jacobsen og Johannes Pedersen på leting etter drengen. Da fant de spor ovenfor Aalkiønden. Spor som gikk til Offersøen, men ikke derfra. Hva det ble snakket om i Offersøen visste ikke vitnet da han ikke var inne. Den videre forklaringen bekreftet at han hadde vært tilstede da liket ble tatt opp, at Hemming krøkte en angel i likets kofte og trakk det baklengs inn i båten. Vitnet visste ikke om liket hadde kutten over ørene ettersom verken han eller andre undersøkte liket særlig nøye. Han kunne imidlertid bekrefte at da liket ble kledd av i naustet, så de at det venstre øret var borte. Tett inntil hodet, unntatt nederst hvor det hang noen slintrer igjen. Ettersom vitnet ikke hadde mer å fortelle, ble det avskjediget.

Så var det drengen hans, Johannes Pedersen, som skulle forklare seg. Han avla nødvendig ed, og forklarte:

Liksom Jørgen Fridrich hadde forklart var også dette vitnet tilstede i Offersøen denne lørdagskvelden. Han hadde også hørt Hemming si at Hans Woye hadde gått derfra om torsdagskvelden. Søndagskvelden hadde han vært med for å lete etter drengen på adskillige steder. Der det var dyp snø ovenfor Aalkiønden hadde de funnet spor etter ham. Spor som gikk til Offersøen, men ikke derfra. Hvorfor de ikke så spor i retning fra Offersøen visste han ikke. Man måtte nemlig gå den samme veien fram som tilbake.

Da liket ble avkledd var vitnet tilstede. Han forklarte at øret var borte ganske tett inntil hodet. Det så ut som om det skulle være skåret bort ettersom såret var slett og uten slintrer. Bortsett fra nederst der det satt igjen en liten flipp. I bakhodet var liket blodig, men om hodet var helt eller ikke, visste han ikke. Det var alt hva han kunne bidra med, og ble derfor avskjediget.

Deretter ble Hans Jacobsen Wiig fremstilt. Ed ble avlagt, og han forklarte: Alt han visste om denne saken besto i at han søndagskvelden hadde vært med på å lete etter drengen. Overfor Aalkiønden fant de spor etter ham - til Offersøen, men ikke derfra. Vitnet opplyste at sporene klart viste at det var drengen, for han hadde en spesiell måte å gå på.

Han kunne derfor under ed påstå: disse sporene var drengens. Likeens forsikret vitnet at et stykke fra Offersøen, ved noen torvsætter som ligger like ved der den døde ble funnet, fant de kjente spor etter Hemming. Disse sporene, som kom fra Offersøen, vistes tydelig i nysnøen som hadde kommet lørdagskvelden. Vitnet gikk seinere inn i stuen i Offersøen sammen med de andre, unntatt Johannes Pedersen.

Hemming hadde da ennå ikke kommet tilbake fra kirken. Det ble snakket om drengen, og fortalt at han gikk derfra torsdags kveld. Hemmings kone hadde sagt noe som vitnet ikke helt kunne huske. Han kunne si så meget at hun uttrykte forbitrelse over at de kunne komme dit for å lete etter ham. Mens de var der kom Hernming hjem. Han fortalte dem om samtalen med drengen, slik Hemming selv hadde forklart.

Biørn Ursin Woye fremsto deretter. Han forklarte seg slik siste vitne hadde gjort. Dog kunne han ikke helt sikkert forsikre at sporene de hadde funnet ved Aalkiønden var etter drengen. Heller ikke kunne han påstå at sporene fra Offersøen tilhørte Hemming. Han kunne ikke tro at sporene som førte fra Offersøen var drengens. I så fall måtte han ha tatt en omvei når han skulle gå til Woye. Han ville ikke si seg enig i at Hemmings kone hadde ytret noen forbitrelse over at de kom og lette etter drengen hos dem. Dette vitnet hadde også vært med på å kle av liket. Han hadde sett at venstre øre var borte, liksom skåret vekk. Likeledes at liket var blodig i issen. Mer hadde han ikke å forklare.

Vitnet Gregus Jacobsen Wiig fremsto så. Han avla sin ed og forklarte:
Mandagen etter at drengen hadde kommet bort, kom han til Offersøen. Hemmings kone beklaget seg meget over at drengen som gikk fra dem hadde blitt funnet død. Vitnet hadde vært sammen med Hans Christensen Utaklev og Christen Hansen ibid. De hadde alle hørt Hemming og hans kone fortelle hvordan de skiltes med ham - akkurat slik Hemming og hans kone hadde forklart ved forhøret. Hemmings kone hadde også sagt: «Dersom han er kommen i Polden, da findes han ved Slædebrotten, thi der er dybest». Vitnet kunne imidlertid fortelle at dersom drengen hadde falt i vannet ved Slædebrotten så kunne han ikke drukne. Der var det nemlig ikke dypere enn at de kunne gå der med støvler. Vitnet ble deretter avskjediget.

Hans Christensen Ytterklev fremsto så. Han vitnet nøyaktig likt forrige vitne. Han tilføyde, og der var Gregus Jacobsen enig med ham: Slædebrotten, hvor drengen ble funnet, ligger avsides i forhold til den veien drengen måtte ta for å gå fra Offersøen til Woye. Vitnet visste ikke mer, og ble dimittert.

Deretter ble vitnet Anders Ediæsen Reppe kalt fram. Han fortalte at han var med på å ta opp liket etter at det var funnet. Hemming var også med. Det var så grunt der liket lå at selv ikke den lille båten de hadde kunne flyte. De måtte legge den på skjeve for å komme inn til liket. Hemming hadde tatt en krokangel og krøket den i kutten som drengen hadde på seg. Deretter ble det dratt inn i båten. Under dette gled kutten oppover ørene på liket, og slik ble det bragt til Yttre Woye hvor det ble lagt i Christopher Andersens naust. Da vitnet, Hemming og Christopher Andersen bar liket opp til naustet kjentes det så stivt at selv om to holdt det i skuldrene og den tredje, d.v.s. vitnet under hælene saa gav det aldeeles ingen Bugt paa sig, men var saa stivt som en Stok. Slik var også hendene. Den ene lå bøyd over brystet, den andre over magen — aldeles ubøyelig. Det forekom at liket var stivfrosset. Det forundret vitnet ettersom han påsto som en kjent sak (noe som flere andre tilstedeværende bifalt) at sjølik ikke blir stive så lenge de ligger i vannet.

Vitnet så ikke nærmere på liket ettersom det ble liggende med kutten over hodet. Han merket seg imidlertid et merke i likets hode, men trodde det kanskje var fra et gammelt sår. Deretter hadde han ikke mer å fortelle.

Hans Jacobsen Yttreklew, som er søskenbarn til avdøde, ble framstilt. Han forklarte seg under tidligere avlagt ed nøyaktig som forrige vitne hadde forklart. Han hadde vært med på å ta liket opp av vannet, og han hadde vært med neste onsdag da det ble avkledd. Liket hadde da vært mykt slik at de uten problemer kunne ta klærne av det. Da hadde de oppdaget at det venstre øret var borte tett inntil hodet. Skaden var så ille tilredt av blod at vitnet ikke kunne se om noen del av øret var igjen. Han bekreftet også at de hadde funnet et sår bakerst på issen. Deretter ble vitnet dimmitert.

Martha Hansdatter som ved sommertinget hadde avgitt sin forklaring, ble igjen fremkalt. Hun ble forklart at den eden hun hadde avlagt da, fortsatt gjaldt. Nå, etter at de andre vitnene hadde forklart seg, ble hun spurt om hun kunne komme på noe som den gang ble avglemt. Hun fikk beskjed om å tenke seg godt om, og deretter forklarte hun:
Samme dag som Hans Woye var i Offersøen hadde det kommet bort noen krøtter hos Hemming. Blant annet noen nyklipte lam. Da Martha den kvelden kom inn fra fjøset, sa hun at hun ville gå og lete etter dem. Dette ville Hemming slett ikke tillate, og det skjedde derfor heller ikke. Dette til tross for at det var stygt vær, slik at dyrene kunne krepere. Tidligere når krøtter var blitt borte hadde de alltid lett etter dem samme dag. Videre fortalte hun, at neste dag i grålysningen gikk Hemming bort i utmarka forbi sør-sjåen. Han hadde da gevær på nakken, og var borte til om kvelden i skumringen. På spørsmål svarte hun at aldri i den tiden hun var hos Hemming hadde han vært så lenge borte. Etter at hun hadde forsikret retten om at hun ikke visste mer, ble hun avskjediget.

Det hadde nå blitt sent på kvelden, og retten ble hevet for denne dag.
Neste dag, den 31. august, ble retten igjen satt i nærvær av Fogdens Eedtagne Fuldmægtig. Blant lagrettsmedlemmene fra i går var Hans Mathisen Øvrehag erstattet med Niels Pedersen Uhre. Fogdens fullmektig sa at på nåværende tidspunkt visste han ikke om flere vitner som kunne innkalles. Han la derfor fram skrivelse fra Chirurgus Carl Frantz Kneese, i forbindelse med besiktigelsen av liket. Denne ble opplest og lagt ved saken.

Hr. Krog forlangte deretter at Hemming Hansen Offersøen, som hele tiden hadde vært til stede under disse forhørene, måtte bli tatt under nærmere eksaminasjon når det gjaldt:

Sp.I. Hvorfor han i sin forrige forklaring for retten har utelatt adskillige opplysninger når det gjelder Hans Hansens besøk hos ham. Både når det gjelder at han truet ham med jern, klage ham inn for presten og at han selv skulle denge ham. Dette og mer har jo vitnet Martha Hansdatter tydelig forklart.

Sp. 2. Hvorfor han ikke tillot sine tjenere å lete etter krøtterne som hadde kommet bort samme kveld som Hans Hansen var der. Spesielt siden været var så dårlig at de kunne frykte at krøtterne omkom.

Sp.3. Hvorfor han neste dag, helt ulikt ham, gikk ut tidlig om morgenen og ble borte helt til tussmørket kom.

Sp.4. Hvorfor han ikke straks satte igang leting og etterspørsel etter drengen da han fikk høre at han ikke hadde kommet hjem. Tvert imot forbød han både sin kone og andre å lete etter ham.

Sp.5. Hvorfor han da liket ble tatt inn i båten hadde festet denne krogangelen i dtengens kutte slik at denne ble dratt over hodet hans. — og hvorfor han ikke undersøkte liket nærmere etter at det var tatt på land.

Sp.6. Om kvelden da Hans Hansen hadde vært i Offersøen hadde han truet med å komme til Woye for å tukte ham i foreldrenes nærvær neste dag. Hvorfor hadde han ikke etterkommet denne trusselen.

Hemmings svar på spørsmålene lød:
Svar I. Han truet ham verken med jern, med å denge ham, eller med å klage ham inn for presten. Forøvrig vedsto han seg alt han hadde sagt ved sommertinget. Til slutt innrømmet han imidlertid at han hadde truet med presten.

Svar 2. Han visste ikke at det var noen krøtter borte angjeldende aften. Heller ikke at han hadde nektet noen å lete etter dem.

Svar 3. Han gikk bort midt på formiddagen og kom tilbake ved nonstid. Så lenge hadde han imidlertid ikke vært borte på jakt.

Svar 4. Han trodde at drengen hadde gått opp gjennom bygden. Derfor anså han det for unødvendig å lete etter ham. Men at han hadde nektet noen å lete etter ham, nei, det kunne han ikke huske.

Svar 5. Ettersom liket lå så dypt måtte han bruke krokangelen for å trekke det opp. Og hans enfoldighet var så stor at han ikke kunne tenke seg at det var nødvendig å undersøke i hvilken tilstand liket var.

Svar 6. Selv om han hadde sagt han ville gå til drengens foreldre, så tenkte han ikke å gjøre det straks. Han var heller ikke sikker på om han hadde sagt det. På spørsmål om han hadde noe mer å tilføye før forhøret ble avsluttet, svarte han at han var for enfoldig til å fortelle mer enn han allerede hadde fortalt.

Deretter kalte retten fram den avdøde drengens stefar, Niels Benjaminsen Yttre Woye og Jacob Hansen Yttre-Klev, som er bror til drengens farfar. Disse to har anlagt denne sak for å få opptatt forhør. Disse to ble forespurt om de hadde noe mer å tilføye før forhørene ble avsluttet, men ingen visste mer å fortelle. Men de syntes likevel det var forunderlig at Hemming kunne være så rolig og unnlate å lete etter drengen når han visste at han ikke hadde kommet hjem til foreldrene.

Hr. Krog erklærte etterpå at han på nåværende tidspunkt ikke visste på hvilken måte det kunne innhentes flere opplysninger i denne dunkle sak. Han begjærte derfor forhørene avsluttet. Imidlertid reserverte han seg med at dersom det ble nødvendig, kunne saken forfølges seinere. Hvorefter dette Forhør saaledes og indtil viidere blev sluttet.

--------------------------------------------------------

Selv om forhørene ikke ga noe svar på hva som hadde tilstøtt drengen, Hans Hansen, er det tydelig at mistanken gikk i en bestemt retning. Flere av vitnene ville stille Hemming i et dårlig lys, mens f. eks. Bjørn Ursin ville så tvil bl.a. om sporene som var blitt funnet. Den nevnte bygdesladderen hadde nok også vært rettet mot Hemming, og mistanken om at han hadde drept drengen ble nok hengende ved ham helt til hans død i 1802.

I Buksnes Bygdebok fortelles det at han gikk under navnet «Ør-Hemming». A skjære øret av noen ble forøvrig ansett som en høvelig straff for noen som ikke ville lystre. Dette var naturligvis en sak som skaket opp folk i det gamle Buksnes, og det har nok blitt snakket om den i lange tider etterpå. En av Vestvågøys gamle fortalte for noen få år siden at han husket at hans far hadde fortalt ham dette som guttunge. Det måtte ha skjedd ca. 130 år etterpå. Saken skal også ha blitt omtalt i en eller annen avis i landsdelen en gang på 1930-tallet, uten at jeg har klart å finne dette. Dersom noen har mer kjennskap til saken mottas opplysninger med takk.?