De lå der som vonde minner etter en bybrann som hadde lagt halve Bergen sentrum i ruiner. Og etter tyskerne som hadde vanstyrt byen i fem lange år fra 1940 til 1945.

En tragisk bybrann i 1916 og et mareritt av en krig. Det var byens mørkeste år. Barakkene var en synlig påminnelse.

De var overalt. Det krydde. I Årstadveien, på Meyermarken og på Wilhelmineborg. I

Slettebakksveien, på Nordnes og ved Møllendalselven.Det var barakker på Grønneviksøren, på Mindemyren, i Fridalen og i Løbergsveien. Mange andre steder også — på Sverresborg, Melkeplassen, Stemmemyren, Solheim, Fredriksberg, i Dokken, Bredalsmarken, ved Årstad kirke og i Bredalsmarken. De var en del av bybildet.

Barakkene «hang igjen» fra de vonde årene. Men bolignøden gjorde det helt nødvendig å la byens brannherjede og utbombede familier innta dem.Husker du:

«Usle boliger»

«Usle boliger for hundrevis av bergensere», sto det i BT i september 1965. Fremdeles måtte mange ta til takke med barakker som husvære.

Bolignøden var ikke lett å bygge seg ut av. Så sent som i 1957 hadde kommunen 3800 familier på søkerliste til leilighet. I ventetiden bodde hundrevis av familier på hospitser og pensjonater. Noen i hytter og telt, mens de ventet på tre rom og vannklosett på Landås. «Men søkerne har mistet troen på vakre ord om velferdsstaten», skrev BT.I en beskrivelse i avisen i februar 1957 het det: «Huset er forfallent. I første etasje bor en enke med fem barn. Mugglukt fra fuktige og fillete tapet og uhumskheter fra kjelleren som står under vann. Rør, vask og komfyr er nedrustet, vinduer knust. Kaggen er ubeskyttet, der er store sprekker i veggen.» Det var et trøstesløst liv.

Den gang da:

«Blodbyen» på Gyldenpris

Den mest kjente brakkebyen var « Blodbyen» på Gyldenpris — i hvert fall den mest beryktede. Den var oppført for 325 husløse familier etter 1916-brannen. Her kunne det gå hardt for seg mellom guttegjenger. Krigene mellom «Gyllaen»-guttene og guttene fra Blekenberg skal ha vært blodige. «Vi gikk helst en lang sving rundt «Blodbyen», sier en kjuagutt fra nabolaget på slutten av 1950-tallet.

Andre har gitt et mer trivelig inntrykk av «Blodbyen», som et område med godt naboskap og ryddige beboere. Stort sett som ellers i byen. At navnet «Blodbyen» har noe med blod å gjøre, kan uansett avsannes. Forklaringen på fargevalget var at kommunen satt inne med et stort lager av rødmaling akkurat da husene ble oppført. Dermed ble de røde — og«Blodbyen» ble navnet i all evighet.

«Vanlige mennesker»Å bo i barakk var uansett ikke noen stor fornøyelse. Det kunne være både fuktig og kaldt i trekkfulle hus. Enkelte sosiale tapere bidro til å skape et inntrykk av mye fyll og spetakkel. Men i sin bok «Barakkunger» fra 2005 gir Inger Torill Jørgensen en viktig balanse:

«For min barndoms gate var et paradis!», skrev hun. Hun vokste opp i barakk i den tidligere tyskerleiren i Slettebakksveien.

«Det var aldri husbråk hos oss, bare sang og musikk», skrev hun også. Og fortalte at slik var det i de fleste andre familiene i barakkene. Her bodde helt vanlige mennesker. Husbråk var mer unntak enn regel.

Store motorsykler:

«Jeg er takknemlig for at jeg fikk vokse opp i et barakkstrøk på femtitallet. Før materialismen slo til for fullt ...», heter det i boken.Det var uansett bolignød i Bergen. Men på Paddemyren i søndre bydel lokket boligdrømmen — med høyblokker og lavblokker, med Fanahallen, Ulriken skole, Brann Stadion og frossen leskedrikk i snoparen på Mannsverk.