Obituaries

» Vis alle     «Forrige «1 ... 3 4 5 6 7 8 9 10 11 ... 12» Neste»     » Lysbildefremvisning

Minneord over Aase Elisabeth Skarsjø



Vår kjære mor, Aase Elisabeth, sovnet stille inn fredag for en uke siden med flere av oss nærmeste rundt seg. I 88 år fikk hun være med i tiden, og vi er så uendelig takknemlig for at det var henne som ble det varme, gode, omsorgsfulle ankerfestet for oss i barne- og ungdomsårene.

Mor ble født i Bergen 10. desember 1922 på sin egen mors fødselsdag. Familien hennes bodde egentlig i Farsund, men hennes mor, som var bergenserinne, ønsket å føde i Bergen. Selv om mor bodde mesteparten av sitt voksne liv i Oslo, er det ingen tvil om at hun var Farsundsjente, med stor kjærlighet til sjøen og heiene og naturen der hun vokste opp.
Mor var eneste jente blant tre søsken. Hun hadde en storebror, Rolv, og etter hvert kom det en lillebror, Per. Det var mye liv og røre i hjemmet da begge foreldrene var veldig sosiale av natur. De gangene hennes far ønsket å ha kveldskaffen sin ute på heia, så var det ofte mor som rodde båten. Hun lærte seg også ”å trylle” med garn og strikkepinner – eller med nål og tråd – der i hjemmet, hvis noe praktisk måtte ordnes på. Dette var lærdom som kom godt til nytte senere i livet.

En stund etter krigens slutt drog mor til Oslo. Hun hadde fullført handelsskolen i Farsund og begynte som sekretær på et advokatkontor og senere som kontor- og regnskapsmedarbeider i firmaet Emil Olsen, som senere ble en del av Christiania Glasmagasin. Hun bodde i denne tiden på pikeværelset i samme Frogner-leilighet som en av sine gode venninner fra Farsund. De var i alt fire gode venninner som hadde reist inn til Oslo, og som har holdt sammen gjennom alle årene siden.

I Oslo ble hun kjent med sin Gunnar. Siden han var telegrafist i utenriksfart, ble det slik at de giftet seg i Sjømannskirken i Hamburg i 1953. Bryllupsreisen om bord hos Gunnar må ha vært uvanlig eksotisk på den tiden med anløp til steder og byer i blant annet Egypt, India og Burma. Da vi var barn, snakket hun ofte om denne utrolige reisen og ting hun hadde opplevd, enten det var den voldsomme, uvanlige varmen, kakerlakkene om bord på båten eller hendelser i byer som Calcutta og Rangoon. Vi husker godt en historie hun fortalte, der hun holdt en appelsin i hånden og en stor gribb kom susende og snappet den rett ut av hånden hennes. Denne og andre fortellinger gjorde sterkt inntrykk på oss to barna i oppveksten – også historien om den gangen de ble utsatt for gresshoppe-storm da skipet var langt ute i det Indiske hav, og det regnet og regnet store, brune gresshopper over dem...

I 1954 ble første barnet født som var Vivi, og Peter kom til verden i 1957. Hun var hjemmeværende med barn i Eftasåsen på Oppsal frem til 1970. Det ble en svært selvstendig rolle med ansvar for barn og hjem – og alt det praktiske det medførte i et hus. Gunnar var i lange perioder til sjøs, med unntak av sommerferiene, da han var hjemme hos familien. I og med at hun var uten han det meste av året, ble det til at hun så ofte hun hadde anledning til det tok oss barna med og reiste til Farsund til sin mor, som da var blitt enke. Det var nok et tett og godt forhold mellom disse to, og hun fikk også god hjelp og støtte av sin mor med barn og hjem. Vi barna fikk også på dette viset et nært forhold til vår mormor og til Farsund, Sørlandsbyen der hun vokste opp. Storebror Rolv var også en stor og trygg hverdags-støtte i denne perioden.

Helt i begynnelsen på 1960-tallet tok mor sertifikatet, i en tid da ikke så mange kvinner som henne gjorde dette. For å få til dette praktisk, alene som hun var med to små barn, organiserte hun seg med en barnevakt. Hun kunne dermed legge ut på bilturer til blant annet Sørlandet med oss barna eller reise på besøk til familie lenger unna. I de første årene var det i leiebil, men det tok ikke lang tid før det ble kjøpt en brukt Folkevogn. For hun var svært nøye med å føre regnskap og spare det som var mulig å spare. Dette viser at hun også var bestemt og handlekraftig som person.

Vår mor var også svært kreativ i perioden som hjemmeværende. Da fortsatte hun ”å trylle” med nye og også brukte stoffer og en gammel symaskin og også med garn og strikkepinner. Det ble sydd kjoler og bukser og jakker og strikket nydelige plagg til henne selv og til oss barna. Hun hadde et eget håndlag med det meste hun gjorde, var så inderlig nøyaktig og gjorde alt så vakkert. Dette var nok en type arbeid som ble gjort fordi det var et behov, men det avdekket også en aldri så liten artist på dette området.
Det var en trygg, omsorgsfull og god oppvekst hun ga oss i Eftasåsen. Noe vi husker veldig godt fra vi var små var de rolige kveldene og en mor som spilte vuggesanger og melodier på pianoet mens vi lå i sengene. Da var det ikke vanskelig å hente den gode søvnen. Men, døgnet måtte brukes for å få gjort alt som var nødvendig, og vi husker også kvelder med stryking og vasking og ikke minst iherdig brevskriving. I mange år var brevene den eneste kommunikasjonen med Gunnar da han var borte nesten hele året, og det lå alltid et brev i postkassen til henne fra ham.

Det var ikke bare oss i nær-familien mor ga omsorg. Vår oppvekst var også preget av utallige besøk til de eldre i mors utvidede familie, enten vi var i Farsund eller her hjemme i Oslo. Det var tanter og onkler og utallige slektninger og venner som hadde vært hyppige gjester hos foreldrene i hennes barndom og ungdom. Hun holdt kontakten med de fleste – det var alltid noen som trengte å besøkes, og vi barna var ”alltid” med.

Mor var alltid svært glad i dyr og hevdet alltid at hun egentlig burde ha blitt vegetarianer. Hun vokste opp med hund og katt hjemme i Farsund og hadde katt både i vår oppvekst og senere. Vi tror nok at en del naboer i Eftasåsen lurte litt på mor som stadig gikk og ropte på katten Mitzi når den rett som det var ikke hadde til hensikt å komme hjem om natten. Det hendte i slike sene nattetimer at hun i stedet for traff på reven, hvorpå hun da strengt fortalte at han hadde å holde seg langt unna hennes pus...

Da vi så ble større og mer selvdrevne, gikk hun tilbake til yrkeslivet og begynte som bankfullmektig i hovedkassen i Norges Bank. Hun fikk da en hyggelig arbeidsplass og et trivelig arbeidsmiljø som hun satte stor pris på og som også inkluderte en god svigerinne.

Gunnar fortsatte til sjøs til han ble pensjonist, og de fikk noen få år sammen før han døde. Da var det godt at hun ennå hadde jobben sin å gå til – og så hadde barnebarna begynt å komme, etter hvert ble det Camilla og Mats i nærheten, og Silje og Sigurd i Bergen. Mor var litt slik at hun tenkte alltid på dem og bekymret seg lett for dem, som jo er helt naturlig. Barnebarna selv synes at hun alltid var en god og snill mormor og farmor. Hun ble faktisk selv litt barnslig sammen med dem, og det ble fort mye tull og latter. Hun var også svært glad i sine to svigerbarn, Tom og Hege.
Hele mors personlighet var preget av en vennlig holdning til alle rundt seg og med mye omsorg å dele ut. Hun var mild og imøtekommende helt til det siste.

Og så kom dagen da vi skjønte at alt ikke var slik det skulle være med mor. Små tegn som etter hvert ble tydeligere på at hun husket mindre og mindre. Det var en underlig følelse at det nå ble vi barna som måtte være omsorgspersonene og passe på for den alltid så sterke mammaen vår.

Fra mars/april 2004 kunne mor ikke lenger bo alene og var så heldig å få flytte til Lindeberg omsorgsenter. Det ble nesten sju år her. Her var hun trygg, og her ble hun rolig i den lille, vennlige enheten med gode, profesjonelle ansatte. Det er derfor veldig viktig for oss å få uttrykke at vi er takknemlig for den omsorgen som dere på Lindeberg har gitt henne i disse årene. Tusen takk alle sammen for det dere har gjort for et så godt og fint menneske som mor var. Og takk til alle andre av familie og venner som har gitt henne omsorg i de siste årene. Hun fortjente bare det beste!

Vibeke og Peter

Linket tilAase Elisabeth Carlsen (Begravelse)

» Vis alle     «Forrige «1 ... 3 4 5 6 7 8 9 10 11 ... 12» Neste»     » Lysbildefremvisning






Quick Links

Contact Us

Contact Us
Our Surnames
Our Stories

Webmaster Message

We make every effort to document our research. If you have something you would like to add, please contact us.