Rolv Arnfinn Carlsen - En krigsseilerhistorie

Vi er vant til å høre om krigsseilernes tragiske skjebner. Mange forbinder ordet krigsseiler først og fremst med alkoholisme og "nerveproblemer" eller PTSD som man gjerne ville sagt i dag. I alle fall var det slik da krigsseilerne kom hjem og i mange år deretter.

Dette er annerledes historie. Denne historien handler om en krigsseiler med spesielt lang og hard tjeneste, som likevel ble en god ektemann med vellykket karriere. Rolv Arnfinn Carlsen var en god venn for sine venner. En vennlig onkel for sin familie. Rett og slett et velfungerende menneske.

En svært ung Rolv Arnfinn med landlov på stranden. Tid og sted ukjent, men det ser litt eksotisk ut. Det kan være Argentina eller kanskje i karibien...


Sjømannen - krigsseileren

S/S G.C. Brøvig med påmalte nøytralitetsmerker. Foto: Rolv A. Carlsen 1940. Klikk for større bilde.
S/S Spind

Tiden på S/S Spind er ikke spesielt viktig for historien om Rolv. Han sto om bord i 7 1/2 måned, fra 28 september 1936 til 15 mai 1937, altså et stykke tid før krigen brøt ut. Den viser likevel at Rolv var som så mange andre norske unggutter på den tiden, han dro tidlig til sjøs. Da han mønstret på som maskingutt var han så vidt fylt 17 år.

S/S Spind gikk det dessverre ikke så bra med. Tidlig om morgenen 23 august 1941 ble hun angrepet av to tyske ubåter utenfor Portugal og til slutt senket. Ingen fra mannskapet omkom i denne senkingen.

M/T G.C. Brøvig

Rolv sto ombord i G.C. fra august 1938 til 26 juni 1940. Skipet kan ha vært i krigsfarvann tidligere, men jeg har ikke funnet seilingslister før 8 mars 1940. I den perioden vi har opplysninger fra, seilte G.C. for det meste på Sør-Amerika (Buenos Aires, Curacao, Trinidad). Da skipet kom til Greenock utenfor Glasgow i juni, mønstret Rolv av.

G.C. Brøvig ble torpedert 21 februar 1941 men ble reparert i Falmouth, Cornwall, og gjenopptok konvoiseilas i slutten av juli samme år. G.C. Brøvig fortsatte med seilas i krigsfarvann uten ytterligere skade helt til krigens slutt.

M/T Strinda

Konvoifart. Foto: Rolv A. Carlsen. Klikk for større bilde.

Rolv sto ombord i M/T Strinda fra 23 juli 1940 til krigens slutt.

Strinda ble torpedert på Rolvs aller første tur om bord. Skipet forlot Clyde i Skottland 29 juli og ble torpedert like før midnatt 1 august av U-99 (Otto Kretschmer). Skipet ble truffet i en bunkerstank og en oljetank og en av livbåtene ble ødelagt i eksplosjonen. Mannskapet gikk i de gjenværende livbåtene, men ble ved skipet. Ved 4-tiden om morgenen 2 august gikk de ombord igjen og fikk etter hvert startet opp skipets maskineri igjen slik at de kunne gå mot nærmeste havn. 4 august var de tilbake i Gourock utenfor Glasgow.

Etter måneders reparasjoner i Cardiff var Strinda klar til oppdrag igjen i mars 1941. 10 mars lå fartøyet utenfor Milford Haven i Wales og ventet på sin første konvoi, da det ble angrepet av tyske fly. Angrepet varte i 3 timer, men Strinda unnslapp denne gang uten skader. Kapteinen på Strinda, N.J. Dahl, skriver at Strinda skjøt ca 600 mitraljøseskudd i løpet av angrepet.

Neste kveld ble de igjen angrepet av fly, og det ble klart at det ikke var mulig å danne en konvoy fra Milford Haven på dette tidspunktet. Strinda gikk derfor alene til Glasgow for å slutte seg til en konvoi derfra. Da konvoien forlot Glasgow to dager senere ble den straks angrepet av tyske fly. Disse angrepene pågikk i flere dager. I radioen kunne de høre at flyene stod i kontakt med ubåter som angrep om natten. Flere skip ble senket i denne konvoien, men Strinda slapp igjen uskadet fra det.

I det neste året finner vi Strinda i en rekke konvoier over atlanteren, ofte mellom Curacao og Storbritannia. Curacao hadde var en viktig utskipningshavn for oljeprodukter som var produsert på raffinerier i Curacao og andre øyer i karibien.

Den 21 januar 1942, da de skulle slutte seg til en konvoi i Halifax, Nova Scotia, ble Strinda pårent av et britisk lasteskip og fikk en del skader, heldigvis over vannlinjen. Etter midlertidige reparasjoner i Halifax kunnde de slutte seg til den neste konvoien 26 januar.

Mellom 26 april og 13 juli 1942 lå skipet i Freetown, Sierra Leone, som depotskip for det britiske admiralitetet. På denne tiden var Middelhavet under tysk og italiensk kontroll og frakt mellom Europa og Østen måtte ta den lange veien rundt Afrika. Det var derfor nødvendig med bunkersstasjoner underveis, og Strinda fylte rollen i dette tidsrommet.

18 oktober 1943 ble Strinda igjen pårent. Denne gang utenfor New York og av libertyskipet S/S Francis Vigo. Strinda fikk temmelig omfattende skader og måtte returnere til New York for reparasjoner. 20 november var de igjen klare og forlot New York med en ny konvoi til Liverpool.

Igjen viser papirene at Strinda var med en rekke konvoier i de påfølgende månedene, helt frem til krigens slutt. I denne perioden er hun også hyppig benyttet som flaggskip for konvoikommandøren eller som bunkers- og forsyningsskip for konvoienes eskortefartøyer.

Da Strinda ankommer London 12 juli 1945 er det tid for Rolv å mønstre av. Han kommer hjem til Norge i oktober samme år.


Livet etter krigen

Etter krigen begynte Rolvs egentlig liv. Han ønsket å legge årene til sjøs bak seg og foretrakk å slippe å snakke om opplevelsene under krigen. Det var ikke før i han var blitt en riktig gammel mann at min søster og jeg fikk ham litt på gli.

I 1946 begynte han på ingeniørskolen i Oslo, men under et besøk hjemme i Farsund traff han Ruth, søsteren til distriktslegens kone, og som var sykepleier på legekontoret. Da de ble sammen, flyttet han over til ingeniørskolen i Porsgrunn og avsluttet sin ingeniørutdannelse der, i 1948.

Ruth og Rolv giftet seg og flyttet til Oslo, der han først ble spinneriassistent og kort tid deretter spinnerimester ved Christiania Seildugsfabrik. Seildugen var en gammel og ærverdig bedrift som i sin tid var den største arbeidsplassen ved Akerselven med 900 arbeidsplasser. Nå var det nye tider, og fabrikken investerte for å møte utfordringene. Som ledd i investeringene, ble Rolv sendt på opplæring for å bli fortrolig med naturfibre som hamp, jute og lin som ble brukt i produksjonen. Han var 3 måneder i Irland, 3 måneder i Napoli, og et halvt år i nåværende Bangladesh.

Under oppholdet i Napoli brukte han fritiden til å veve flere linduker, og disse ble benyttet til borddekningen under hans egen 90-årsdag i mai 2009!

Han ble hos Seildugen i 16 år, men i 1964 flyttet han og Ruth til Spjelkavik utenfor Ålesund, der Rolv var teknisk sjef på Spilkevigs Snøre Not og Garnfabrikk. I 1970 ble han produksjonssjef på Fiskernes Redskapsfabrikk på Finnsnes i Troms og i 1974 gikk ferden videre til Rosendahl Industrier i Fana, der han var teknisk sjef til han ble pensjonist.

Ruth og Rolv var ekte friluftsmennesker. De dro på lange sykkelturer, slik man gjorde på 50-tallet, var stadig ute i skog og mark og på fjellturer. De bygget seg en hytte i Skrukkelia i Hurdal, som lå en knapp times gange fra nærmeste bilvei, og foresto svært mye av oppføringen selv. Det ble plukket mye bær og sopp, alltid i følge med en av de etter hvert mange cocker spanielene. Rolv var i perioder svært opptatt med å tegne og male, og de og utviklet sin felles interesse for brukskunst og formgivning. I Oslo hadde de sterk tilknytning til flere utøvende kunstnere og vanket gjerne i kunstnerverkstedene ved Kirkeristen.

Ruth og Rolv i stuen på Helgeplasset. Rolv viser frem noe av produksjonen.

Rolv ble i godt voksen alder en svært ivrig og dyktig knivmaker. Nennsomt og presist utformet han vakre slirer og knivskaft, gjerne med sølv innfatninger, og var aktiv i Knivmakerklubben Bergenstollekniven. De og de siste 15-20 år holdt han kurs for klubben. Han deltok i knivturneer i Norden med klubbens medlemmer, og leverte kniver på bestilling helt fra USA.

Ruth og Rolv var begge praktiske og ordentlige mennesker. De var barnløse, og Rolv kunne nok for noen virke litt streng. Men samtidig var han rolig, fast og bestemt, og skapte en aura av pålitelighet og trygghet omkring seg. Han var kunnskapsrik, og en du kunne ty til for å få hjelp.

Rolv var spenstig og vital til det siste. Han gikk Løvstakken opp regelmessig til han var 85, malte huset selv til han var 90, gikk på sopptur til han var 92. Så sent som 3 måneder før han døde kunne han fornøyd fortelle at han hadde fått fornyet førerkortet.

Men mot slutten sa han rett ut at ‘eg e lei’. Han følte alderen og hadde mistet nesten alle av sin egen generasjon. Han hadde forlengst levert inn sin siste vilje til gravferdsbyrået om at han ville ha en humanistisk seremoni, i all stillhet, uten noe oppstyr.

Slutten kom uventet fort. Han følte alderen. Han hadde hatt et langt og rikt liv, og da han fikk en krefdiagnose, var han i tvil om han ville benytte seg av tilbudet om strålebehandling. Han takket ja, men behandlingen tok nok svært hardt på ham. 4 uker senere falt han om på eget soverom og pådro seg en hjerneblødning. Han hadde i sitt livstestamente sagt fra at han ikke ønsket livsforlengende behandling dersom han ville bli sengeliggende, og han fikk dermed den avslutningen på livet som han selv ville ha vært svært fornøyd med. Han ville gjerne dø med støvlene på, og slik gikk det. Han kom aldri til bevissthet etter fallet og døde bare noen dager senere.


Lenke til R.A. Carlsens personaliaside på dette nettstedet.